Following på twitter – et dårlig vurderingskriterie

30 Nov

Jeg har mange ganger hørt at hvis man bruker twitter uten å følge mange så bruker man mediet feil. Jeg er enig i at noe av det geniale med twitter er toveis-kommunikasjon, men antallet man følger er ikke en god indikator på evne til å kommunisere. Jeg ser det senest i en analyse av Liv Signe Navarsetes opptreden i sosiale medier av Cecilie Staude. Jeg mener på ingen måte at Liv Signe Navarsete bør vurderes som en twitter-dronning, men jeg mener at hvor mange man følger er et dårlig vurderingskriterie for hvor dyktig en er til å bruke sosiale medier.

Selv om man ikke følger noen vil man se mentions og replies. Så det at man ikke følger noen betyr ikke at man ikke er interessert i å lese spørsmål eller kommentarer som kommer.

Mange twitterkontoer er ikke knyttet til en person, men brukes til f.eks. å spre nyheter fra aviser. I slike tilfeller vil kanskje journalistene ha egne konti, og delta aktivt i debatter. Fordi twitter i liten grad gir rom for å undertegne innlegg (140 tegn), synes jeg at slike felleskontoer primært bør brukes til formidling av informasjon, så kan man heller ha en lenke til den aktuelle forfatterens twitterkonto på siden man lenker til.

Når man i tillegg legger til at det har kommet oppslag i media på bakgrunn av at offentlige personer følger feil personer på twitter, synes jeg dette blir et uinteressant vurderingskriterie.

dagbladet-oppslag om at kronprinsparet fulgte twitterkontoen til bloggen flinke piker.

faksimile fra dagbladet.no - oppslag om at kronprinsparet følger "flinke piker"

Jeg mener at twitterpraksis må vurderes kvalitativt. Hvor mange spørsmål svare man på, hvor mange spørsmål stiller man i forhold til hvor mye man twitrer åpent?

For ordens skyld. Selv følger jeg mange som jeg ikke vet hvem er, og som ikke nødvendigvis har skrevet noe vettugt. De har valgt å følge meg, og jeg følger tilbake. Kanskje mest for å være høflig.

Offentlige ansatte – offentlige medier

29 Nov
Menneskene har alltid satt spor etter seg. Men man trenger ingen utdanning i arkeologi for å finne de digitale fotavtrykkene vi legger igjen i dag. Og da blir det viktig å forstå hva som setter spor.
Ytringsfriheten er grunnlovsfestet. Likevel er det ting ytringer offentlige ansatte ikke bør komme med, enten det er i tradisjonelle medier eller i nye sosiale medier. Utfordringen er at med de sosiale mediene så blir ytringene så mange flere. På mange måter flyttes samtalene som tidligere ble holdt på puben ut i det offentlige rom.

Det finnes en del eksempler på at offentlige ansatte har trådt feil. Varaordføreren i Aures utsagn i forbindelse med MGP er godt kjent. Problemet var ikke at varaordføreren i Aure ikke forsto at utsagnet hennes på forsida av Dagbladet var skadelig for henne. Problemet var at hun ikke forsto at det å ytre noe slikt på facebookprofilen førte til at det raskt ble et oppslag i riksmedia.

Noen ganger er det legitimt for offentlige ansatte å fremme en syn i samfunnsdebatten. For eksempel arbeidet PST aktivt for innføring av datalagringsdirektivet i Norge. Da er det likevel viktig at man ikke legger skjul på hvor man kommer fra. Hvis en PST-ansatt twitrer for datalagringsdirektivet, bør det framkomme på vedkommendes twitterprofil hvor hun eller han er ansatt.

Jeg mener dessuten at bruk av sosiale medier i størst mulig grad bør undertegnes med fullt navn, også når man bruker en offentlig konto. Her har twitter en begrensning som gjør det vanskelig – har man et langt navn sitter man igjen med under 120 tegn til selve beskjeden. Men hvis man poster beskjeder på kommunens facebookside bør de være undertegnet med fullt navn.

Noe er gitt uansett medium. Det er ikke slik at fremtredende offentlige ansatte kan si akkurat hva de vil uten at det vil ha konsekvenser for jobben de skal gjøre. Er en ansatt i embetsverket i et department kan man ikke gå ut mot regjeringa, uansett om det skjer i et foredrag, leserinnlegg eller innlegg på twitter. Det blir et litt mer åpent spørsmål hvor langt en menig ansatt på en skole kan gå i å kritisere kommunens administrative eller politiske ledelse. Her er rommet større. Men dette gjelder uavhengig av medium, forskjellen er at ytringene sprer seg som ild i tørt gress i sosiale medier.

Jeg mener at dette koker ned til digital dømmekraft og dannelse. Har man en god forståelse av mediet er det ikke så vanskelig å trå riktig. Gode retningslinjer for sosiale medier vil være et viktig bidrag til å hjelpe ansatte til å gjøre det riktige valgene. DIFIs veileder for bruk av sosiale medier i offentlig sektor er også en viktig rettesnor. Jeg synes Trondheim kommunes retningslinjer for sosiale medier treffer godt og er et godt grunnlag for hvordan slike kan utformes.

Forvaltning, juss og mediebruk

8 Nov

Offentlig sektor er mangfoldig. Det er store forskjeller på formålet til Utsira kommune med 214 innbyggere, Oslo Universitetssykehus og Barneombudet. Norge.no har en oversikt over statlige etater, i tillegg kommer 430 kommuner. Noe forener likevel så forskjellige virksomheter. De finansieres over offentlige budsjetter. De styres etter noen felles lover, blant annet offentlighetsloven og forvaltningsloven. I henhold til forvaltningslovens § 11 har offentlig sektor en veiledningsplikt. Jeg mener at veiledningsplikten er et argument for å delta i sosiale medier. Sosiale medier kan dessuten være effektive for å drive denne veiledningen, slik at man reduserer antall henvendelser pr e-post eller telefon, som kan koste virksomheten langt mer i arbeidstid å besvare i henhold til regelverket.

De ulike offentlige virksomhetene har ulike målgrupper. Kommunene er generalister som skal gi et tilbud til innbyggerne gjennom et helt livsløp. Noen offentlige virksomheter har derimot en mer spesifikk målgruppe. For eksempel har universiteter og høgskoler en høy andel unge brukere. Dette har ført til at Samordna opptak har kunnet kreve at søknader sendes elektronisk (jeg vet ikke om noen har forsøkt å levere en klage i henhold til forvaltningsloven). En slik praksis fungerer fordi Samordna opptak henvender seg til en brukergruppe som har brukt digitale verktøy i mange år. Norsk Mediebarometer viser at ungdom bruker mer tid på Internett enn på fjernsyn. For disse virksomhetene er sosiale medier et viktig verktøy.

Det finnes også noen offentlige virksomheter som har en begrenset nytte av å bruke sosiale medier. Jeg tror for eksempel ikke at det er viktig at Regjeringsadvokaten (statlig advokatkontor med ca 50 ansatte) deltar i sosiale medier ut over at det kan være nyttig i rekrutteringsøyemed. Regjeringsadvokatens hovedoppgave er å representere regjeringen og Norge i sivile saker for domstolene. Det er ikke en virksomhet som driver omfattende utadrettet kommunikasjon eller kommunikasjon med innbyggerne i dag.

De finnes etter hvert en flora av ulike sosiale medier. Antall brukere bør være en viktig faktor ved valg av medium, hvilket f.eks. tilsier en tilstedeværelse på facebook. Jeg tror de mest aktuelle mediene for offentlige virksomheter er Facebook, Twitter, Youtube, blogger og Wikipedia.

Særlig de virksomhetene som har et formidlings- og opplysningsansvar kan med fordel bruke Wikipedia mer aktivt. Enkelte virksomheter har en aktiv strategi i å bruke Wikipedia, f.eks. Helsebiblioteket. Et enkelt søk på Google etter et vilkårlig tema avdekker ofte et Wikipedia-treff på toppen. Folk bruker Wikipedia til å oppsøke informasjon, og etatene kan faktisk bidra til å gjøre denne informasjonen bedre.

Mange virksomheter har nølt noe med å etablere seg i sosiale medier. Mange har hatt en mer eller mindre velbegrunnet skepsis knyttett til hvordan man overholder lover som nettopp forvaltningsloven og offentlighetsloven i sosiale medier. En problemstilling har for eksempel vært om en kommentar på en bloggpost eller en facebookpost er å anse som en henvendelse som har krav på svar innen en mnd i henhold til forvaltningsloven. Og hva skal man gjøre hvis noen spør om en konkret sak som virksomheten har til behandling? Heldigvis har DIFI gjort en jobb for å veilede offentlig sektor ut i sosiale medier.

Sosiale medier er ikke farlig, men smart opptreden krever erfaring og kunnskap om hvordan det konkrete mediet fungerer. Virksomhetens formål og målgruppe har betydning for hvilken strategi som bør velges. Og til de virksomhetene som driver med formidling og opplysningsarbeid – bidra mer på Wikipedia!

Jeg vil gjøre oppmerksom på at jeg sitter i styret for Wikimedia Norge.

Just yammer it

31 Oct

Noen sosiale medier er konstruert for bruk internt i en organisasjon heller enn å kommunisere med hele verden. Andre sosiale medier egner seg godt til kommunikasjon internt og eksternt, mens noen ikke fungerer som interne verktøy. Jeg har for eksempel problemer med å se hvor nyttig twitter skal være for bedriftsintern kommunikasjon. I Jørunds korte guide til sosiale medier for internkommunikasjon kommer jeg til å legge vekt på wikier, google docs, doodle og yammer.

Great Place to Work rangerer arbeidsplasser i Europa basert på noen kriterier. Her vektlegges blant annet “åpen og tilgjengelig kommunikasjon” og “mulighet for å være seg selv”. På disse områdene kan sosiale medier brukt på riktig måte gjøre arbeidsplassen bedre. Mange virksomheter vil kunne ha nytte av wikiteknologi for å dele informasjon på tvers av virksomheten. Hvis man ikke allerede har et velfungerende Intranett kan det være vel så enkelt å sette opp en wiki, f.eks. basert på Confluence som å lage et eget nettsted.

Har du erfaringer med wikiverktøy for intern bruk? Hvilken løsning har dere i så fall brukt?

Privat er det vanlig å bruke Google Docs. Som virksomhet kan man faktisk velge bort tradisjonelle kontorpakker og heller ta i bruk Google Apps. Som offentlig virksomhet skal man likevel ta noen forholdsregler, jfr Datatilsynets spørsmål om Narvik kommunes bruk av Google Apps.

Doodle er en glimrende løsning for planlegging av arrangementer. Selv om man skulle ha tilgang til alle ansattes kalendre kan det være en stor jobb å gå gjennom hvis mange skal delta. Det er dessuten ikke gitt at alle avtaler står oppført i kalenderen. Doodle gir den enkelte ansatte en mulighet til å selv si hvilke tidspunkter som passer.

Yammer er et sosialt nettverk for bruk internt i en virksomhet. I Kantega har vi brukt yammer til internkommunikasjon i over et år. I funksjonalitet minner yammer om facebook. I en teknologibedrift kommer man ofte opp i situasjoner hvor man lurer på om noen har løst et problem før. Da er det bare å spørre på yammer. “Er det noen som har prøvd å ta i bruk jsp3?” Fort kommer svaret “ja, det har vi gjort vi for kunde x”. På denne måten kan man bruke yammer som en slags bedriftsintern Quora (for de spørsmålene som ikke egner seg å stille offentlig på Internett). Selv om det primært kommuniseres om jobbrelaterte emner kan yammer også brukes til spørsmål som “Noen som blir med på skitur i kveld?” Jeg anbefaler yammer som verktøy for å dele kunnskap internt i en virksomhet.

Jeg tror en bevisst bruk av sosiale medier internt i en virksomhet gjør det lettere å involvere ansatte i interne prosesser og å høre ansatte. Utfordringene i en virksomhet er de samme – la de ansatte få ytre seg, legge til rette for kommunikasjon og fasilitere samarbeid. De sosiale mediene gjør det bare litt lettere å løse noen av disse utfordringene.

In Search of Perfection?

23 Oct
Jeg har selv holdt en rekke innlegg om delingskultur, og vært en pådriver for at offentlig sektor skal dele mer informasjon og data. Men selv om jeg har vært tidlig ute med å ta i bruk sosiale medier som Twitter og Facebook er det ingen tvil om at det finnes mange som deler langt mer enn jeg gjør. Ofte har jeg skrevet ferdig en tweet, men vegret meg for å sende den ut. Det forventes at vi skal produsere mye mer innhold enn før, men forskjellen er at der man tidligere kanskje skriblet noe i dagboka eller til nød som et leserinnlegg i ei lokalavis skriver man nå noe som i prinsippet er tilgjengelig for noen milliarder Internettbrukere globalt.

En av mine favorittkokebøker er Heston Blumenthals «In Search of Perfection», hvor Blumenthal ettergår tradisjonelle britiske oppskrifter og perfeksjonerer dem. Men lar egentlig delingskultur seg forene med perfeksjonisme? Må vi egentlig lære oss til at vi bør dele det som ikke er så bra?

Jeg synes det er utrolig viktig å få tilgjengeliggjort mer offentlige data. Her gjør DIFI en viktig jobb, og jeg ser fram til hva datahotellet kan bety. Mange virksomheter gjør en god jobb her, f.eks. metereologisk institutt. Et motargument som ofte brukes mot å dele data er at de ikke er kvalitetssikret nok til at de kan gjøres offentlig tilgjengelig. Det kan nok være reelt at noe data ikke har god nok kvalitet, men da tror jeg at den beste løsningen er å tilgjengeliggjøre dataene. Jo flere som bruker dem, jo flere kan avdekke feil og mangler og bedre kvaliteten.

Den danske  populærvitenskapeleg forfatteren Tor Nørretranders har holdt et foredrag under tittelen “Share your shit”. Her trekker han sammenhenger mellom økosystem som er helt avhengig av avfall – det som er avfall for noen organismer er ressurser for andre. Jeg tror kanskje ikke vi skal gå så langt, men det er interessant å se hva noen virksomheter har oppnådd med å dele mer. Et klassisk eksempel er Trafikanten. Fordi Trafikanten deler sine trafikkdata har det blitt utviklet mange applikasjoner som gjør det lettere å bruke kollektivtrafikken i Norge.

Hva skal til for å skape en delingskultur? Må vi kaste litt perfeksjon og heller leve etter prinsippet «share your shit»? Jeg tror egentlig ikke det er så skummelt, og at det bare handler om en holdningsendring. Samtidig tror jeg at de som tar skrittet ut og går fra å være innholdskonsumenter til å være innholdsprodusenter bør være bevisste det valget de tar. Når det gjelder offentlige data så må mer data tilgjengeliggjøres under en åpen lisens, slik at det blir mulig å bygge nye tjenester basert på dataene.

Er massene de virkelige heltene?

18 Oct

Mange offentlig virksomheter har kommet langt i å lage enkle elektroniske tjenester, f.eks. innsending av skjema. I varierende grad er det slik at disse skjemaene er direkte integrert med fagsystemer, slik at man virkelig får tatt ut potensielle gevinster. Mange offentlige virksomheter har også facebooksider og benytter sosiale medier til å kommunisere med innbyggere og organisasjoner.

Et sosialt fenomen som derimot i liten grad benyttes i offentlig sektor er såkalt «crowdsourcing«. En mulig norsk oversettelse av begrepet er «nettdugnad». Nettdugnadsprinsippet baserer seg på Joy’s lov, fritt gjengitt som at uansett hvor stor organisasjonen din er så finnes de smarteste folkene uansett utenfor organisasjonen din. Noen vellykkede eksempler på «crowdsourcing» er ofte kombinert med en eller annen belønning. Et av de mer kjente tilfellene er omtalt i boka «Wikinomics» av Dan Tapscott, og omhandler hvordan firmaet GoldCorp brukte crowdsourcing for å finne gull.

Vi har et eksempel på norsk – Fiks gata mi, og ulike varianeter av denne, f.eks. har noen kommuner en tilsvarende tjeneste kalt varsel om feil. Ganske mange har rapportert inn feil gjennom fiks gata mi, kanskje fordi mange ønsker at en feil i nærmiljøet skal rettes. Dette er noe av utfordringen med nettdugnad – hvilket incentiv har man for å delta. Noen eksempler på nettdugnad i offentlig sektor fra USA er «Next Stop Design» og «Peer to Patent«. Et annet spennende eksempel er «Galaxy Zoo».

Hvilke problemstillinger i offentlig sektor kunne vi løst med nettdugnad? Kunne arkiver og biblioteker brukt nettdugnad til å katalogisere arkivmateriale som ikke er godt katalogisert? Kunne vi organisert offentlig transport på en bedre måte gjennom nettdugnad? Kartlegging av sjøbunnen / analyse av seismiske data?

Hvilke utfordringer står vi overfor hvis vi bruker mer nettdugnad i offentlig sektor? Vil folk delta, evt hvilken belønning må benyttes for å få folk til å delta? Vil nettdugnad fungere i små enheter, f.eks. små kommuner? Hvilke områder er uegnet?

For å parafrasere Mao – er massene de virkelige heltene?

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.