Offentlige ansatte – offentlige medier

Menneskene har alltid satt spor etter seg. Men man trenger ingen utdanning i arkeologi for å finne de digitale fotavtrykkene vi legger igjen i dag. Og da blir det viktig å forstå hva som setter spor.

Ytringsfriheten er grunnlovsfestet. Likevel er det ting ytringer offentlige ansatte ikke bør komme med, enten det er i tradisjonelle medier eller i nye sosiale medier. Utfordringen er at med de sosiale mediene så blir ytringene så mange flere. På mange måter flyttes samtalene som tidligere ble holdt på puben ut i det offentlige rom.

Det finnes en del eksempler på at offentlige ansatte har trådt feil. Varaordføreren i Aures utsagn i forbindelse med MGP er godt kjent. Problemet var ikke at varaordføreren i Aure ikke forsto at utsagnet hennes på forsida av Dagbladet var skadelig for henne. Problemet var at hun ikke forsto at det å ytre noe slikt på facebookprofilen førte til at det raskt ble et oppslag i riksmedia.

Noen ganger er det legitimt for offentlige ansatte å fremme en syn i samfunnsdebatten. For eksempel arbeidet PST aktivt for innføring av datalagringsdirektivet i Norge. Da er det likevel viktig at man ikke legger skjul på hvor man kommer fra. Hvis en PST-ansatt twitrer for datalagringsdirektivet, bør det framkomme på vedkommendes twitterprofil hvor hun eller han er ansatt.

Jeg mener dessuten at bruk av sosiale medier i størst mulig grad bør undertegnes med fullt navn, også når man bruker en offentlig konto. Her har twitter en begrensning som gjør det vanskelig – har man et langt navn sitter man igjen med under 120 tegn til selve beskjeden. Men hvis man poster beskjeder på kommunens facebookside bør de være undertegnet med fullt navn.

Noe er gitt uansett medium. Det er ikke slik at fremtredende offentlige ansatte kan si akkurat hva de vil uten at det vil ha konsekvenser for jobben de skal gjøre. Er en ansatt i embetsverket i et department kan man ikke gå ut mot regjeringa, uansett om det skjer i et foredrag, leserinnlegg eller innlegg på twitter. Det blir et litt mer åpent spørsmål hvor langt en menig ansatt på en skole kan gå i å kritisere kommunens administrative eller politiske ledelse. Her er rommet større. Men dette gjelder uavhengig av medium, forskjellen er at ytringene sprer seg som ild i tørt gress i sosiale medier.

Jeg mener at dette koker ned til digital dømmekraft og dannelse. Har man en god forståelse av mediet er det ikke så vanskelig å trå riktig. Gode retningslinjer for sosiale medier vil være et viktig bidrag til å hjelpe ansatte til å gjøre det riktige valgene. DIFIs veileder for bruk av sosiale medier i offentlig sektor er også en viktig rettesnor. Jeg synes Trondheim kommunes retningslinjer for sosiale medier treffer godt og er et godt grunnlag for hvordan slike kan utformes.